Kian Keshmiri – Hvis vi gir slipp på friheten vår nå, vil det ta generasjoner å få den tilbake igjen

<p>Kian Keshmiri er eksiliraner bosatt i Norge. Han kom til Norge fra Iran som 10-åring, og jobber i dag i helsevesenet. Etter at regimet slaktet ned sin egen befolkning i tidlig i 2026, så begynte Kian å skrive.</p><p><br></p><p>Hos iNyheter skrev han nylig:</p><p><br></p><p>&quot;...Over 42 000 drept i Iran. I Norge kalles vi «høylytte». Så kommer rapporteringen, hackingforsøkene og algoritmelåsen. De debatterer ikke. De vil at stemmen skal forsvinne.</p><p><br></p><p>Jeg er eksiliraner bosatt i Norge. Jeg nekter å tie. Det har tydeligvis blitt ubehagelig for enkelte.</p><p><br></p><p>Jeg nekter å late som om det islamske regimet i Teheran skjønner noe annet enn brutal makt. Jeg nekter også å late som om Norge er magisk beskyttet mot de samme kreftene som ødela mitt hjemland. Når jeg sier dette høyt, kommer ikke motargumentene. Da kommer merkelapper. Masserapportering. Forsøk på å stenge kontoen. Og en utenriksminister som kaller regimekritiske iranere «høylytte».</p><p><br></p><p>De vil at jeg skal forsvinne. Det er det mest ærlige svaret de har gitt så langt.</p><p><br></p><p>Først jødene. Nå eksiliranerne</p><p><br></p><p>Arbeiderpartiet og venstresiden har utviklet et hat-hierarki. Før sto jødene øverst. Nå ligger eksiliranere som tør å snakke rett ut farlig nær. Vi er den nye gruppen det er helt greit å mistenkeliggjøre.</p><p><br></p><p>Utenriksminister Espen Barth Eide sa det selv i april: regimekritiske iranere i Norge er «høylytte». Nettavisen gjenga sitatet i sin helhet. I et skriftlig stortingssvar 29. mai bekreftet Eide selv uttalelsen. Klippet gikk rett inn i diktaturets propagandaapparat.</p><p><br></p><p>Mens han nøler med å kalle Revolusjonsgarden det den er, har han ingen problemer med å snakke nedsettende om dem som flyktet fra den. Det er ikke et uhell. Det er en prioritering.&quot;</p><p><br></p><p>I dagens samtale snakker vi om Kians oppvekst i Iran, flyktning-opplevelser, og den nåværende politiske situasjonen i Iran. Kian deler sine minner fra skolen i Iran, hvor indoktrinering var vanlig, og hvordan han opplevde kulturforskjellene da han kom til Norge. </p><p><br></p><p>Videre snakker vi om protestene mot regimet i Iran, internasjonal respons, og medienes rolle i å forme narrativet rundt Iran, samt Norges rolle i internasjonal politikk. </p><p><br></p><p>Beckheim uttrykker sin frustrasjon over hvordan mediene dekker situasjonen i Iran og hvordan det er en dobbelmoral i Vesten når det gjelder støtte til regimer som undertrykker sit